« Back to Blog

Mitt første oppdrag

Mitt første oppdrag

Etter en lang reise fra Oslo, med 16 timers mellomlanding i Doha, landet vi i Sydney.

Til tross for hva man har sett på Border Security Australia, var det ikke noe problem å komme  gjennom immigration – gikk nesten litt for lett

Vi ble mottatt av representanter fra TR Australia, før vi sammen med 3 andre fra TR Australia som også skulle til OP Ryan, satt oss på «Faith», en av TR Australia sine «nye» busser. Alle kjøpt inn for 10 dollar hver…

Allerede på den ca 5 timer lange bussturen, og lenge før vi ankom Cobargo, begynte vi se hvorfor vi var der. Det var skilt med varsler om skogbrannene og vi så områder hvor brannen allerede hadde herjet. Etter hvert så vi også brann i det fjerne og brannhelikopter som var i arbeid, og senere også flere områder med nedbrente eiendommer.

Når vi kom frem til Cobargo og gikk ut av bussen merket vi straks røyken som lå i luften – og den var der helt til et kraftig regnskyll som (endelig!) kom etter en uke.

Vi ble brifet om arbeidet – og ikke minst om edderkopper og slanger. Rutine ved toalettbesøk: Skyll først ned for å få vekk evt slanger som lå i sisternen og løft opp setet for å se etter (giftige) edderkopper. 

Så kom tiden for arbeidet. Vi var delt inn i 3 strike team (Alpha, Bravo og Charlie – jeg var i Charlie sammen med Mike (Aus) og Kjetil fra Norge). 

Vi hadde noen oppdrag der alle teamene jobbet sammen, men også flere der teamene jobbet alene, eller hvor 2 team jobbet sammen – avhengig av omfanget på oppdraget.

Det gjorde sterke og langvarige inntrykk, når man jobbet steder hvor hele eiendommen var nedbrent. Hus var redusert til en haug med aske, blikktak, utbrente hvitevarer og kanskje en skorsteinspipe eller to var det som var igjen. Historier som om f.eks Tony, som hadde blitt igjen og trodde at de skulle redde huset – uvitende om omfanget av brannen som kom. Når han først forstår hva som kommer er det for sent å komme seg unna. Han starter en håpløs kamp mot flammende, men etter en stund, med brennende klær, reddet han seg ved å hoppe i et lite basseng. Han viser oss også skadene på føttene, hvor han har transplantert hud fra låret ned på leggene.

Etter noen slike oppdrag var det fint med litt «avkobling», og ha oppdrag hvor det stort sett var trær som av forskjellige grunner måtte legges ned. Da fikk man en liten pause fra de sterkeste inntrykkene/historiene.

Uken etter kom jeg med mitt nye lag, tilbake til samme område som Tony bodde i. Denne gangen var det Jamie vi skulle hjelpe. Han hadde mistet alt, bortsett fra vanntanken. Vi kom for å legge ned noen trær han var redd for skulle falle på tanken og ødelegge denne også. I tillegg tok vi vekk andre trær som kunne falle ned på eiendommen. Når brannen kom virket ikke bilen, så han kom seg ikke unna. Han bodde som mange andre midt i skogen, langt fra andre. Når han så flammene raskt nærme seg i det fjerne, ringte han familie og venner (midt på natten) for å fortelle dem at han var glad i dem – uten å utdype noe mer. Han var sikker på at nå var det slutt.

En kamerat som han ikke hadde fått kontakt med men bare lagt igjen beskjed til, ringte tilbake – da han forstod situasjonen, kastet han seg i bilen og fikk reddet Jamie i siste liten.

Ikke alle historier fra OP Ryan er dystre. Gleden, takknemmeligheten og alle klemmene hos alle vi hjalp ga en enorm motivasjon og glede. Et sted fikk vi i uke 2 (Da sammen med Frode, Ryan, Sam og Madison), på noen timer ryddet bort et nedbrente hus. Damen som hadde bodd der, trodde hun selv kom til å bruke flere måneder på å få ryddet opp. At vi fikk til så mye på så kort tid skyldes at vi fikk låne en liten gravemaskin fra en annen organisasjon (Blaze aid) og at Ryan på laget var utrolig dyktig med denne.

Det er selvfølgelig mye mer man kan fortelle om oppholdet, men man kan liksom ikke trekke frem alt, andre historier er også allerede fortalt bl.a i VG

Nå er det en uke siden vi reiste hjem, men tankene er fortsatt i Cobargo. Skulle gjerne vær det lengre og hjulpet flere. Føler på en måte at man har reist hjem fra noe som ikke var fullført – Og det er det heller ikke OP Ryan fortsetter, bare uten oss som var der. Det kommer nye gråskjorter til som er uthvilte og som kan bidra bedre enn oss som etter 2 uker begynte å bli fysisk og psykisk sliten.

OP Ryan var mitt førts oppdrag med Team Rubicon, og det har absolutt gitt mersmak. Selv om det er tragiske hendelser som gjør at det er behov for oss, så er det ubeskrivelig å se takknemmeligheten, gleden og at håpet igjen vekkes hos de som vi er i stand til å hjelpe.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Skriv et svar