« Back to Blog

Lady Ann down under…

Lady Ann down under…

Dette er mitt 2 utenlands oppdrag for Team Rubicon Norge

Vi landet i varmen, i mørket, med røyklukt i luften, og ble møtt av noen hyggelige medlemmer fra TR familien. Vi er i Kelsey! Australia! Er litt rart å tenke på, at vi  nå befinner oss på nederste enden av globusen.

Det første jeg la merke til når vi kom til FOB en var et sterkt bånd mellom TRibe medlemmene, og opplevde med det samme  at vi var velkomne og inkludert som en del av familien.

Jeg fikk litt sånn ville vesten følelse, og følte en stund jeg var i Canada. Merkelig nok, så var det ikke Indiana Jones og krokodiller jeg først tenkte på, men kyr og hester, landbruk og små og hverdagslige drikke og spisesteder, dette var virkelighet ikke film.

Mitt inntrykk av folkene der vi bodde og i områdene vi arbeidet, var en sterk takknemlighet for at Team Rubicon var der, og brydde oss om akkurat dem, et lite lokalsamfunn. De hadde også mye humoristisk sans og galgenhumor, og ikke minst, så syns de ikke synd på seg selv, på tross av. Det var sterkt å se, og setter tryggheten og definisjonen på det i perspektiv. 

Jeg har fått være med i striketeams med motorsagoperatører (sawyer), samt fått reist endel rundt og foretatt damage assessment, som jeg syns har vært spesielt lærerikt og meningsfullt.  Jeg fikk også en dag med drone flyverne.

Det sterkeste inntrykkene er å se egenviljen og mestringen folkene har til å hjelpe seg selv og andre. At folk bor i telt på sin egen eiendom, midt blant ruinene, mange steder langt fra folk sier mye om et sterkt folkeslag oppi den tragedien landet opplever nå. Jeg møtte folk som sa;

«Det er ikke så ille, mange andre har det nok verre enn meg». men de hadde faktisk mistet alt, av det materielle, og noen også dyr. Heldigvis var det ikke mer enn et tapt liv i området, og det har en historie som ikke jeg skal fortelle her. 

Av alle historier å fortelle, så velger jeg å beskrive litt fra den første dagen ute med striketeamet.

Vi hadde fått i oppdrag å rydde en vei opp til et nedbrent hus slik at eieren kunne komme for første gang og se at hun hadde mistet alt. Grotesk sagt, men sånn var virkeligheten hennes. At det ikke var særlig mye igjen av det som befant seg på eiendommen vil jeg anta at kommer som et sjokk på eieren selv om hun hadde blitt orientert av en bekjent på forhånd. 

Jeg kan forestille meg magefølelsen damen sitter med når hun setter seg i bilen og etterhvert nærmer seg hjemmet sitt. Jeg fikk dessverre ikke møte denne damen, da hun i løpet av dagen melde i fra om at hun ble forhindret.

Dette var veien vi skulle rydde…

Det var en ganske øde veistrekning og langt til nærmeste hus, brente trær og kratt over alt, samt trær på skakke, og som hadde falt i uvilkårlige retninger sikkert i samsvar med vind og den bevegelsen i luften sånne branner gir. Eksplosive branner, fra høyt til lavt hadde lagt et filmaktig landskap fra vakkert til ødelagt så langt vi kunne se, men mellom alt dette fantes det tross alt noen grønnere trær og vekster innimellom. Eventyrlig.

Opp til huset hennes var det ganske bratt, og ikke mulig å komme opp dit uten kjøretøy med firehjulsdrift.  Veien var blokkert flere steder, og noe flyttet vi på av det som ikke trengte å sages mens vi kjørte innover.

Mange steder langs veien står stammene fortsatt igjen, og både røyker, gløder og brenner, og det fortsetter også dypt ned i jorden ble vi fortalt. Jeg kunne virkelig forestille meg dette bildet fra noe jeg har sett i en film, bare at her var det ekte. Det luktet en blanding av Eukalyptus, samt brent tre og jord. Røyken lå også i horisonten, men denne dagen regnet det litt, så det ble spøket med at vikingene hadde tatt med seg regnværet. Dessverre ble det ikke så mye regn at det gjorde særlig forskjell annet, enn at det var glatt å trå på underlaget, og jeg syns det ble ganske uforsvarlige glatt enn stund.

Vi hadde to råtøffe damer som håndterte hver sin motorsag, og alt som kunne høres var lyden av den, samt noe gjenklang i fjellskrentene litt bortover. Så var det en kjempesterk mann og lille meg som ryddet og slet og dro på store trestokker, og skubbet de ut av veien. Jeg har sjelden sett en person slite så hardt bare i rå styrke, når hjelpemidler og mindre tilkutting av materialet kunne gjort jobben lettere. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt hjelpeløs og malplassert  en stund.

Hele opplevelsen med lyd, lukt, klima og miljøet var overveldende interessant, men gav meg også mange tanker om bedre sikkerhet. Dette er i seg selv noe som inspirerer meg.  

Det var spennende at jeg i noen dager fikk være med å gjøre «damage assessment». Der fikk vi først og fremst det første møtet med menneskene ute på deres egne eiendommer, og få i sammen med dem  se alle skadene, og få kjenne på hvordan det faktisk kan kjennes å få hele sitt  livsverk nedbrent, inkludert  kyr og andre dyr på gårdene sine. Noen også kjæledyr som hund og katt.  

At det finnes en organisasjon som Team Rubicon som tilbyr hjelp helt ubetinget ble for mange veldig stort, og at noen hadde reist helt fra Norge og England var sjokkerende for mange. Jeg fikk se og oppleve mye takknemlighet. 

Vi fikk informere om hva vi kan tilby av hjelp etter at konkrete ønsker om hjelp ble fremsatt. Og så fikk jeg være med å vurdere sikkerheten ift. arbeidsoppdrag og hva et striketeam kan tilby under sikre og forsvarlige forhold.  

Alt i alt dette har vært et spennende, lærerikt og meningsfullt oppdrag

Vi er bedt om å sende nye frivillige til Australia som trenger vår hjelp nå, støtt oss med et bidrag på SPLEIS

Støtt oss økonomisk på SPLEIS her

Skriv et svar